Fortiden kommer alltid tilbake på et eller annet vis

Jeg begynner å bli lei av å tenke tilbake. Det blir tyngre og tyngre, det føles som om jeg dør sakte, men sikkert. Jeg prøver å skrive om det, snakke om det, men ingenting funker liksom. Det er et tilbakevendende problem. Hvorfor var jeg så ufattelig dum? Hvorfor kunne jeg ikke se det da? Jeg angrer av hele mitt hjerte, på alt. Men det hjelper heller ingen. Hjertet mitt er strekt til det ytterste, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det. Jeg dør.